Snegler, Gastropoda, bløtdyrklasse. De har tydelig avsatt hode, fot og innvollssekk. De fleste har også et uparet skall (sneglehus), som de kan trekke seg mer eller mindre inn i. På hodets overside sitter 1–2 par tentakler, «følehorn» (som kan trekkes inn), med øyne i spissen eller ved basis. Munnen finnes på undersiden av hodet og har en muskuløs raspetunge (radula) med fine tenner i rekker. Foten er vanligvis utformet som en krypesåle. På fotens overside ligger innvollssekken, som pga. fordøyelses- og kjønnsorganenes kraftige utvikling er ganske stor og oftest spiralformig opprullet.
Skallet tar form og størrelse etter innvollssekken og varierer fra lav skålform til høy spiral. Skallspiralens vindinger kan i midten smelte sammen til en skallakse, columella, med spiss, apex. Når vindingene ikke når hverandre i midten, blir skallaksen hul med basal åpning, navle (umbilicus. Skallet er oftest høyresnodd. Rygghuden dekker innvollssekken, og omslutter dessuten en kappehule. I kappehulen finnes vanligvis et par gjeller, og her munner også endetarm, nyrer og kjønnsorganer ut. Det er sannsynlig at kappehulen hos de første sneglene lå i dyrenes bakende. Fra denne stillingen har den under utviklingshistorien forskjøvet seg over til kroppens høyre side, og herfra fremover til forenden. Herved er bakre, høyre gjelle blitt til fremre, venstre gjelle, og på samme måte er bakre, venstre gjelle blitt til fremre, høyre gjelle. Forskyvningen medførte en vridning (torsjon) av innvollssekken med organer. Den opprinnelig rette fordøyelseskanalen ble u-formet, og hjertet ble snudd slik at forkammeret hele tiden var rettet mot gjellene. Innvollssekkens nervestammer, en langsgående streng i hver kroppsside (primær orthonevri) ble også vridd slik at de to langsgående strengene kom til å krysse hverandre (chiastonevri), én over og én under fordøyelseskanalen. Fra forenden har kappehulen atter skjøvet seg bakover til høyre side, slik at nervesystemet igjen ble rettet ut (sekundær orthonevri). Forskyvningen bakfra–forover medførte også at høyre gjelle (opprinnelig bakre venstre), forkammer og nyre ble redusert.
Mange snegler har et kitinaktig lokk, operculum, på bakkroppens ryggside. Når de trekker seg inn i huset, klapper foten sammen på tvers, så lokket dekker skallåpningen.
Snegler som lever på land, legger egg med fast skall, mens snegler i vann oftest avsetter eggmassen omgitt av et geléhylster. Noen snegler er levendefødende.
De fleste havsnegler gjennomgår en forvandling under sin utvikling. De har en veliger-larve (omdannet trochophora-larve) som fritt svømmer omkring i vannet ved et toklappet svømmeseil inntil forvandlingen skjer. Noen havsnegler, som kongsneglen, legger store egg hvor ungene klekkes som små utgaver av de voksne.
Sneglene lever av så vel plante- som av dyrekost, noen få er parasitter.
Utbredelse
På land og i ferskvann er sneglene utbredt fra polartraktene mot ekvator med stigende artsantall. I havet er arts- og individantallet stort, også i kalde hav. Her lever de fleste arter på grunt vann til mellomstore dyp, de største artene på 25–75 m dyp. Dypere ned avtar artsantallet, og bare enkelte når ned til 2000–3000 m dyp. På slike dyp er sneglene små med tynt skall.
Systematikk
Klassen omfatter et sted mellom 60 000 og 100 000 arter. Inndelingen varierer, men baseres oftest på nervesystemets, kappens, åndingsorganenes og hjertets topografiske anatomi. Snegler kan inndeles i tre underklasser: 1) Forgjellesnegler, Prosobranchia, har foranliggende kappehule med gjeller, forkammer foran hjertekammer og krysset nervesystem. 2) Bakgjellesnegler, Opisthobranchia, har høyresidig kappehule med gjelle, forkammer bakom hjertekammer og ukrysset nervesystem. 3) Lungesnegler, Pulmonata, mangler gjeller; her fungerer kappehulens vegg som en «lunge».
Tekst fra snl.no
